Julius Caesar bygde sin makt på krigføringen i Gallia. Han promoterte sine krigshandlinger i egne bøker, som fortsatt regnes som klassikere. Nedslaktingen kunne sammenlignes med et folkemord. Da han søkte større politisk makt, tok han med seg hæren og krysset Rubicon, den tradisjonelle grenseelven mot Nord-Italia. «La terningene være kastet», sa han, og mente at nå var det opp til gudene å bestemme hvordan de falt ned. Resultatet ble en fire år lang og hard borgerkrig. Caesar ranet til seg statskassen, og preget mynter som viste til hans store serie over gallerne: En elefant som tråkker ned en gallisk carnyx - en krigstrompet. Mynten skulle vise hvilken general romerske skulle sette sin lit til.

Da Caesar sto igjen som seierherre, så var en en ubestridt hersker over hele den romerske riket. Det gikk rykter om at han skulle til å kalle seg konge, men det ble ikke noe av. Snart rottet flere seg sammen med en plan om å rydde den plagsomme diktatoren av veien.

Vi vet ikke om det var 25 eller 35 attentatmenn med på drapet, men de tok alle sammen sin tørn og stakk diktatoren en gang hver. Det var bare en av dem som hadde fokus nok til gi Caesar et dødelig stikk, resten bare skamferte generalen. Etterpå bar de liket ut i Romas gater, og forventet jubel over at de hadde befridd Roma fra diktatoren. De ble møtt med raseri, og måtte flykte i skjul. Borgerkrig fulgte i årene etter. Det ble ikke fred i gjen før Caesars arvtager Octavian - senere keiser Augustus - slo Kleopatra og Marcus Antonius i 31 f.Kr. Octavian sørget også for at hver enkelt av attentatmennene møtte en voldsom og plutselig død.

Tilbake